Den glemte ishavsbyen Vardø

Are Lind (Are Mek) beskrev i en artikkel Rasmus Eriksen som Vardøs siste ishavsskipper

Det kan ofte være vanskelig å avgrense og fokusere på samfunnsutviklingen, og samtidig trekke en linje gjennom historien. Men for Vardøs del var hundreårs perioden fra 1850-tallet og frem til midten av 1900-tallet en ganske spesiell epoke.

Pomorhandelen var i utvikling, Det samme var fiskeriene og ishavsfarten. Pomorhandelen var det gjerne kjøpmennene og handelstanden som sto for. Det ble etterhvert etablert flere viktige handelshus i byen. Handelen var livlig med det russiske nord, og flere av kjøpmennene slo seg også opp som fiskeri- og ishavsredere.

Så kom håkjerringfisket som faktisk varte en hundreårs periode, igang. Fra 1850-årene og utover. Fra 1870 ser vi og en endring mer mot selfangst. Også denne virksomheten pågikk fram til begynnelsen av 1950-årene. Hele denne tiden drev kyst-og havfiskerne på i de nære havområdene.

Vardø opplevde i denne tiden en markert økning i folketallet. Den store tilflyttingen til byen var det nok i første rekke fiskeriene og ishavsfangsten som sto for.

Rundt år 1900 hadde Vardø omlag 3.000 innbyggere, og var da det største stedet i Finnmark. Så fortsatte folketallet å øke i Vardø by frem til utgangen av 1959 da innbyggertallet var 3.536. Deretter kom det en tid med et stadig synkende folketall. Innlemmelsen av fastlandsdelen i 1964, med 612 nye innbyggere i kommunen, hjalp ikke stort. Rundt 1980 var denne økningen «spist opp». Og vel så det.

Det er derfor nærliggende å anta at samtidig med bortfallet av ishavstrafikken så stoppet også den positive veksten for Vardø opp. Nedgangstiden begynte så smått å slå inn.

Ishavsfarten ut fra Vardø var tidlig basert på håkjerringfiske. Det foregikk i området mellom Bjørnøya og Spitsbergen, på et område som da ble kalt «Havbroen». Men håkjerringfisket foregikk også i havområdet utenfor Øst-Finnmark. Og Vardø ble på den tiden kjent som selve håkjerring-hovedstaden. Det var oljen fra levra som var ettertraktet. Den ble brukt til lampeolje og tran. Det sies også at oljen ble brukt i produksjon av nitroglyserin. Men det er noe usikkert. Den rue huden kunne også brukes som en form for sandpapir.

Det kom til en endring rundt 1870-tallet da ishavsfarten begynte å flytte seg til Vardø. Fra Vestisen til nye fangstområder i det russiske Arktis. Østisen, Novaja Semlja, Karahavet og Kvitsjøen.

Vi kan legge merke til omslaget i 1870, da det begynte å komme ishavsskuter hit fra Tromsø og Hammerfest. Nå finnes det ingen god oversikt over antall båter i Vardø i denne første ishavsperioden, men for 1920 har vi et register som viser at vardøflåten da besto av 72 båter - store og små. Kyst- og ishavsbåter.

I 1876 kjøpte kjøpmann Søren Meyer inn to større fangstskuter fra Tyskland og etablerte «Vardø Ishavsselskap». Flere i Vardø fulgte etter. På den tiden var den britiske sildeflåten i endring, med overgang til damp, og mange eldre båter var nå til salgs. Flere av disse havnet i Vardø. Arnt Brodtkorb kjøpte også i 1885 inn to større skuter for ishavsfangst, i sameie med tyske interesser.

I båtregisteret for 1920 står det at Ingebrigt Vollstad da eide fem ishavsskuter, mens Arnt Brodtkorb sto som eier av tre. Vollstadgården står forresten fremdeles i Strandgata, men nå i nyrenovert stand. Anton Larsen sto i 1920 som eier av 7 fiskebåter.

I 1905 kjøpte Ingebrigt Vollstad ishavsskuta «Bertine» fra Balsfjord. Den var bygget ved Tromsø verft i 1895. Skuta drev på ishavet fram til 1924, da den ble solgt. «Bertine» eksisterer i dag som verdens eldste ishavsskute og går nå som veteranbåt i Tønsberg-området.

Det er ikke så mye opplysninger å finne om ishavsperioden her i Vardø, men enkelte notiser fra datidens aviser kan belyse litt om utviklingen og omfanget.

Ishavsskuta Bertine

I 1892 sendte Vardø ut tre skuter med et samlet mannskap på 18. Kuttergaleasen «Strømman» ført av Iver Paulsen, seilte til Novaja Semlja, mens skøytene «Minerva» med F. Olsen og «Svanen» med Mikal Tharaldsen dro til Spitsbergen på håkjerringfske, «Svanen» var ikke større enn 40 fot og hadde et mannskap på fire, et av de minste fartøyene som drev fangst ved Spitsbergen.

I 1906 utgjorde Vardøs ishavsflåte 16 fartøyer. 12 av disse drev håkjerringfangst ved Spitsbergen mens fire gikk østover.

Ishavsskuta «Lykkens Prøve» var driftet ut fra Tromsø siden midten av 1800-tallet. I mars 1906 dro den ut fra Tromsø for siste gang. Den nye rederen, Johan Krudtaa som da flyttet til Vardø, førte skuta med 11 mann østover, inn i russisk arktis.

«Lykkens Prøve» returnerte til Vardø fra fangst i Kvitsjøen, med 2605 sel, 30 storkobbe, 2 hvalross og tre levende isbjørnunger. Ifølge Krudtaa var dette da den største fangsten levert på en kjøl til Vardø. Året etter solgte Krudtaa «Lykkens Prøve» til Russland og kjøpte «Willem Barentz».

Vi kan også se at i 1907 gikk 15 båter til ishavet med en samlet besetning på rundt 60 mann. Ni båter gikk til Havbroen for håkjerringfiske, mens seks dro på selfangst i øst.

Året etter gikk 13 båter ut med en samlet besetning på 101 mann. Tre av selfangerne frøs inne ved Karaporten og mannskapene måtte overvintre der.

I 1909 var endringen fra ishavsfangst til selfangst merkbar. 14 båter seilte ut fra Vardø, 9 til selfangst i øst, mens 5 gikk til Spitsbergen for håkjerringfiske.

Sivert Brækmo dro dette året til Franz Josef Land med 13 mann om bord på «Severn». Han var tilbake om høsten med en last bestående av 400 sel, 142 storkobbe, en levende og 8 døde hvalross. Seks levende isbjørnunger og tolv døde isbjørner, samt 170 tønner spekk.

Det året ble det bragt inn totalt omlag 14.000 sel til Vardø.

I 1917 og 1918 ble to vardøskuter senket av tyske ubåter.ved utløpet av Kvitsjøen. Det var Jakob Hansens båt og «Forsøg» med Rasmus Eriksen som skipper, ved Kapp Kanin. I sjøforklaringene står det at båtene ble torpedert. Ingen omkom i disse hendelsene. Mannskapet fra «Forsøg» ble senere berget av Vardøskuta «Orlando 2» med skipper Erik Nilsen fra Alta, forøvrig far til Rasmus Eriksen.

Sivert Brækmo legendarisk ishavsskipper

i Vardø.

Ishavsekspedisjonene

Utforskningen av de arktiske omådene har århundrelange tradisjoner, og på slutten av 1800-tallet var arktiske ekspedisjoner på moten blant noblessen i Europa. Hele fem ekspedisjoner forsøkte å komme til Nordpolen via Vardø. Jeg skal bare kort nevne de her. Det var

Den østerisk-ungarnske ekspedisjon med «Admiral Tegetthof» i 1872-1874.

Fritjof Nansen med «Fram» i 1893

Den amerikanske journalisten Walter Welmann i 1898 med tromsøskuta «Fritjof»

Den italienske hertugen Luigi av Abruzzerne med skuta «Stella Polare» i 1899 (125 år siden)

Roald Amundsen med «Maud» i 1918-1925.

«Admiral Tegetthof» frøs fast i isen nord ved Novaja Semlja og drev med isen vestover. Det førte til at de måtte tilbringe over 800 døgn der oppe i isødet. I løpet av denne tiden oppdaget ekspedisjonen øygruppen som som fikk navnet Franz Josef Land, oppkalt etter det Østerrisk-ungarske tvillingrikets keiser.

Ekspedisjonsmedlemmene ble etterhvert berget av den russiske fangstskuta «Saint Nikolai» og ført inn til Vardø, hvor de ankom 3. september 1874 (for nøyaktig 150 år siden). I Vardø ble ekspedisjonen innlosjert i Hansens Hotell. Det lå omtrent der hvor Haugenstua kafe står nå.

Idag finner vi en minneplakett over ekspedisjonen, litt stemoderlig behandlet, på sørveggen av Info-bygget ved Dampskipskaia. Det var en gave til Vardø fra ekspedisjonens etterkommere.

Etter at Roald Amundsen reiste ut fra Vardø med ishavsskuta «Maud», møtte han en stille, rolig kar i Khabarovka oppe i Karahavet. Det var Genady Olonkin. Genady var telegrafist og snakket både russisk og norsk for moren hans Eli var fra Vardø. Hun var gift med en russisk pomorskipper.

Olonkin ble med Roald Amundsen i åtte år fremover. Da Maud-ekspedisjonen var over, dro Olonkin til Italia for å være med på å hente luftskipet «Norge». Som halvt vardøværing dro han til Italia,for sammen med Umberto Nobile, å hente luftskipet Norge til Ny-Ålesund. Olonkin var også med på utbyggingen av Loran-systemet. Han var og et par år på selfangst før han ble norsk statsborger og ansatt ved værvarslinga i Tromsø. Han døde der i 1960.

Genady Olenkin

Hvalfangsteventyret

Etter at Sven Foyn oppfant hvalharpunen og startet med hvalfangst i Varanger, ut fra Vadsø, begynte interessen for hvalfangst å vokse sørpå, og da særlig i Vestfold.

I løpet av kort tid ble det etablert seks landstasjoner for hvalfangst i Bussesundet og en i Kiberg. Hvalfangstepoken varte i rundt 25 år, fra 1880 til 1905.

Det var et par stasjoner her på øya, de andre på Svartnes. Hvalstasjonen Haabet, i norde del av Engelsvika kan vi fremdeles finne små spor av. Ser man nøye etter vil man kunne finne et område der stein var ryddet vekk for å kunne dra de store dyrene opp i fjæra. Hvalene ble dratt opp på flo sjø for deretter å bli flenset når sjøen falt.

Men hvalfangsten krevde også sitt i form av forlis og tap av menneskeliv. Da hvalfangeren

«Vardøhus» gikk ut fra Sandefjord, på tur til Vardø, forliste den utenfor Arendal og 46 mennesker omkom. Hvalfangeren «Tanahorn» ble borte utenfor Syltefjord med 26 mann om bord.

Hvalstasjonen Håbet i Engelsvika

I 1904 vedtok Stortinget forbud mot all hvalfangst i 10 år framover, her i nord. Bakgrunnen for det var at rundt 1500 lokale og fremmede fiskere angrep og rev ned landstasjonen i Mehamn. Fiskerne hadde den oppfatningen at hvalene jaget lodda inn mot kysten og at torsken fulgte etter. Hvis hvalene ble borte så ville heller ikke lodda komme inn til kysten.

Idag vet vi jo at dette ikke stemte, lodda kommer uansett inn til kysten for å gyte. De store hvalene, finnhval og knølhval og vågehval, følger etter, og det skaper jo et nytt lite hvaleventyr. Hvalsafari nå mer til glede for reiselivsnæringen.

Og så har vi jo Taibolas hvalross ved Turnhallen. En morsom og yndet klatreplass for byens unger.

Den amerikanske journalisten Walter Welmann i 1898 med tromsøskuta «Fritjof» (t.v.) og Den italienske hertugen Luigi av Abruzzerne med skuta «Stella Polare» i 1899 (125 år siden)