Fra komsakultur via samisk til kongens by

Det finnes mange dunkle punkter i Vardøs historie som kildegranskerne har vanskeligheter med å oppklare. Var øya bebodd i steinalderen. Og i såfall hva slags mennesker som hadde tilhold her.

Svein Hågensen

Det er foretatt mange arkeologiske undesøkelser og utgravinger. Hvor lenge har det vært tørt land her, nok til at mennesker kunne slå seg ned.

Vardøområdet var ikke isdekket under slutten av siste istid og var isfritt lenge før sørkysten av Varangerfjorden. Man har forsket endel på strandlinjene i området. På Vardøya finnes en meget tydelig strandlinje 20 meter over dagens havnivå. Den kan vi daterer til 4.500 år tilbake. En annen strandlinje finner vi 52 meter over have. Først da begynner landet inne i Varanger å bli isfritt. Det vil si for nærmere 10.000 år siden.

En form for bosetting av mennesker i områet har man funnet i form av komsaboplasser ved Kiberg og Smelror. Disse er datert 9.000 år tilbake i tid. Vardøya var da fremdeles bare en gruppe øyer og småholmer, så nakne at de ikke bød på muligheter for menneskelig beboelse.

De eldste spor av mennesker

De eldste spor av mennesker finner vi fra 6-7.000 år tilbake, i form av en liten boplass i bergsiden opp mot Vårberget. Herfra er det funnet en stikel og tre avfallsstykker, alle av grovkornet kvartsitt. Da det fra den tiden ikke var påvist andre kulturgrupper i Finnmark enn komsakulturen har man henført disse funnene til denne kulturen. Funnets verdi ligger først og fremst i at vi med det har bevis for at mennesket først kom tilVardøya allerede for 6-7.000 år siden. Stort sett tidligere har det da heller ikke vært levelig på øya – eller øygruppen som det jo var da.

De neste funn vi treffer på er fra arkeologen Nummedals besøk i 1929. Funnstedet ligger øst for det tidligere skytterhuset på Skagen, oppe på bergryggen ca 18-20 meter over havet.Funnene består av kvartsitt, kvarts og flint. Nummedal har henført også dette funnet til komsakulturen. Men etter høyden over havet kan dette ikke stemme, da funnstedet i komsakulturens tid lå under vann. Snarere er det fra yngre steinalders 1. eller2. Periode (4.000-4.500 år siden). Denne teorien motsies da heller ikke av type og utseende på gjenstandene som ble funnet.

Ingen fast bosetting den første tiden

Fra den yngre steinalderenss 3. periode, eller skiferperioden (3-4.000 år siden), er det gjort to funn, det ene var en skiferspydspiss med mothaker. Vi vet at den er fra Vardøya, men andre opplysninger finnes ikke. Det andre funnet er en såkalt «beinknuser», et klubbehode av stein med en fure om midten og slagflate i begge ender. Denne ble funnet under tomtegraving i Østervågen.

Begge disse funnene hører til jakt og fangstyrket. Og som en fangstplass har nok øya vært i de første årtusener av menneskets historie på stedet.

De fire funnene indikerer imidlertid ikke at det har vært noen fast bosetting på øya.

Funn av en boplass på Vardøya

Den eldste funnplassen som utvetydig beviser fast bosetting, i hvertfall sesongmessig, er en boplass ved den gamle fotballbanen, like bortenfor helsesenteret. Dette er en gammel kjent boplass som først ble besøkt av den engelske geologen N. V. Feilden før 1900. En rekke vitenskapsmenn har senere undersøkt denne boplassen, blant annet den danske ornitologen A. Christiani. Han fant fem pilespisser av bein der. I 1929 fant svensken A. Hederstrøm også to beinangler.

Likevel må en nok henføre stedets virkelige oppdagelse til Nummedal som besøkte stedet i 1929. Han ble raskt klar over stedets sanne karakter.Nummedal vendte gang på gang tilbake, men kun besøket i 1930 kan karakteriseres som en virkelig utgraving. Funnene utgjorde 165 gjenstander av bein og reinhorn. Funnene henvises av arkeologene til en periode for rundt 2.500 år iden.

Gjennom funnet av disse gjenstandene anses det som bevist at det har vært en form for bosetting på øya i 2.500 år, kanskje 3.000 år.

Funn av menneskelige levninger

Sandgropene ved fotballbanen skjulte imidlertid andre interessante funn. I juni 1937 fant amatørarkeologen Axel Helmen en menneskeknokel, høyre lårbein av en kraftig fullvoksen mann. I november samme år var Helmen tilbake. Han kunne da konstatere at der var et helt skjelett. Det var imidlertid litt tvil om at skjelettet var så gammelt. Det ble tatt opp og sendt til Tromsø museum. Imidlertid ble skjelettet borte under museets evakuering i 1941-46, uten å ha blitt undersøkt.

Ved en befaring i 1958 ble det funnet nok et menneskelig lårbein, liggende på overflaten. Arbeiderne som arbeidet i grustakene ved Lushaugen fortalte da at de hadde funnet to skjeletter der, men uten at de var tatt vare på. Om disse gravfunnene er fra steinalderen, eller om de var av nyere dato, kan desverre ikke avgjøres. Det øvre sandlaget ved fotballbanen inneholdt forøvrig andre kulturrester: blant annet en muskettkule og et skår av en salvekrukke fra 1400-tallet. Det kan derfor ikke utelukkes at skjeletttfunnene også kan være fra den tid, det vil si såkalte russegraver. Dermed fremkommer et nytt spørsmål: Var det russere her på øya allerede for 600 år siden?

En steinkiste i Vestervågen

Ganske presist kan vi imidlertid datere et gravfunn fra ca. År 1.000. Det ble funnet i 1856 og er nå i Oslomuseet. Ved tomteutgraving i Vestervågen ble det funnet en steinkiste . I kisten lå skjelettene av en kvinne og et barn. Om kvinnens hals hang et bronsekjede med et korsformet hengesmykke, på hennes bryst en ringsølje av bronse og et hengesmykke bestående av tre bronsekjeder avsluttet av lauvformede rasleblikk. Løs i kisten lå et stykke av enda et kjede og et korsformet hengesmykke. Saker som vel er importert dels fra finsk område eller fra kristne områder sør i Russland. Funnet hører inn under en lang rekke slike gravfunn her i nord. Gravskikken er velkjent. At disse gravene og flere av beinsakene er samiske er det liten tvil om. Vi kan derfor regne med at befolkningen på Vardøya i jernalderen og tidlig middelalder var samisk.

Arkeologisk forekommer det da til nå heller ingen spor av norsk aktivitet på øya før vi nærmer oss 1300-tallet. Da begynner vi å få de første beskrivelser av et lite samfunn her, med en katolsk kirke og festningsverk. På 800-1000-tallet begynte også vikingene å bevege seg nordover langs kysten.