Den russiske tråleren "Granata"s forlis


 Styrmannen og trålbasen ble tatt av brottsjøer. De øvrige 20 av besetningen ble reddet under dramatiske omstendigheter. Skipet sto utsatt til og kunne neppe berges om været ikke ga seg.

 
Bearbeidet av Svein Hågensen  (etter datidens aviser)

 
To Russiske sjøfolk satte livet til da den sovjetiske tråleren "Granata" av Murmansk grunnstøtte ved Slettenes innenfor Kiberg, ved femtida om morgen annen påskedag, den 7. April 1958. De øvrige av den 22 manns store besetningen, deriblant to kvinner, ble reddet. At det tross alt gikk så bra, skyldes i første rekke den enestående innsatsen som kibergsværingene viste under redningsaksjonen, og den hjelp og pleie som de skibbrudne fikk etterpå.

 
Men to ble igjen i vannmassene
 
Tråleren var på vei fra Murmansk til Røstbanken for å fiske sild da den grunnstøtte. Den var kommet så langt som til mellom Kiberg og Vardø da det natt til mandag satte inn med stiv nordost kuling med snøbyger. "Granata" ble raskt lagt på været, men av en eller annen grunn, som det ikke er gitt noen forklaring på, var skuta kommet ut av kurs. Da grunnstøtingen skjedde var det bare en mann på brua. Det var 2. styrmannen. Medlemmer av besetningen forteller at en brottsjø slo styrmannen overbord fra brua.
Under evakueringen av båten ble også trålbasen tatt av en brottsjø, og ble borte i de frådende vanmassene.

 
Dro sjøfolkene opp av havet
 
- "Granata" gikk med full fart mot skjæret og fikk ved grunnstøtingen en stor del av bunnen revet opp. Skipet la seg straks over mot styrbord, mens tunge sjøer hele tiden brøt over dekk og overbygg. Åtte-ti mann hoppet først overbord og prøvde å komme seg i land. Men det ble en hard påkjenning. Flere ble stygt forslått i den tunge sjøen, de svelget mye sjøvann og kreftene svant fort.
Den første som kom til ulykkesstedet var Sakkarias Olsen. Han gikk resolutt ut i sjøen og fikk dratt de russiske sjøfolkene inn på trygg grunn. Deretter fikk han varslet folk i Kiberg om ulykken. Nyheten spredte seg raskt gjennom fiskeværet og ved sekstiden, bare vel en halv times tid etter grunnstøtingen var mange av fiskeværets innbyggere kommet til ulykkesstedet. Noen hadde også brakt med en lettbåt fra Kiberg.

 
Utsatt for enorme påkjenninger
 
I et hus i nærheten fikk man etablert en førstehjelpsstasjon og politi og distriktslege i Vardø ble varslet. Da skipperen på "Granata" så at en redningsaksjonen var satt i gang fra landsiden, stoppet han videre forsøk på å hoppe i sjøen, heter det i avisreferater fra dengang. Sju menn var fortsatt ombord. Skipet ble kastet frem og tilbake i de voldsomme sjøene der de klamret seg med fortvilelsens kraft til rekka.
 
 
Fra land fikk man ei line ombord og den medbrakte lettbåten ble trukket ut til havaristen. Den greide imidlertid ikke påkjenningen fra det opprørte havet og veltet flere ganger. Det viste seg også at russerne som var ombord, var så slitne at de ikke greide å holde lina fast. I denne situasjonen var det at samvirkelagsbestyrer Ridderseth meldte seg frivillig til å bli med lettbåten ut. Til å begynne med gikk det bra og han fikk den første sjømannen ombord. Men på turen innover veltet lettbåten og begge havnet i sjøen. Ridderseth klarte å få lettbåten på rett kjøl igjen og russeren oppi, slik at begge kom seg velberget til lands.

 
Med fare for sitt eget liv
 
I mellomtiden ble situasjonen ombord på "Granata" mer og mer kritisk. Russerne var så medtatte av å stå og holde seg fast, mens sjøen stadig vekk slo over dem, at de måtte få hjelp ombord. Da var det at Arne Malin og Einar Strige, med fare for sitt eget liv, entret havaristen, mens Torodd Borch overtok lettbåten. Med god hjelp fra andre som var kommet til, lyktes det etterhvert å redde også de siste av mannskapet. En av de kvinnelige bestningsmedlemmene falt også i sjøen, men folk fra land fikk tak i henne og fikk slept henne de siste metrene inn til tørt land.

Arne Malin kom innom Østhavet og hilste på etter at vi hadde skrevet om denne saken
 
 
 
 

 
De gjorde en uvurderlig innsats
 
Også på land sto folk klare til å hjelpe. Polarbils snowmobil hadde stått i Kiberg om natta og den ble benyttet til transport av de russiske sjøfolkene. Den greide seg fint på de igjenføkne veiene.
Inne i Kiberg gjorde helsesøster Ruth Abrahamsen, med hjelp av røde kors og andre fra fiskeværet, en flott innsats for å hjelpe de utslitte og frosne sjøfolkene. Det ble skaffet klær fra foretningene og det ble ordnet med varm mat og drikke, og innkvartering. Russerne kviknet derfor raskt til igjen. Noe senere kom distriktslege Bjarne M. Holm fra Vardø til stedet. I følge hans rapport var det 6-7 stykker som trengte legebehandling. Det var en forfrysning, ellers var det bare mindre skader. Skipperen hadde fått lungebetennelse. De som hadde hoppet overbord hadde også fått en del knivsår i bena, som følge av at de hadde prøvd å skjære av seg støvlene før de hoppet.

 
Til Murmansk med livet I behold

Hjemturen har startetmed -med redningskøyta "Tomas Fernley"
 
Det ble sendt melding til Murmansk om havariet og allerede samme dag meldte russerne at de ville sende en bergingsbåt til Kiberg. Dette ble imidlertid oppgitt. En bergingsoperasjon ville blitt uhyre vanskelig på grunn av værforholdene.
Men før det russiske mannskapet forlot Kiberg var 1. Styrmannen og fire av trålgastene ombord i vraket og hentet skipspapirene. De holdt også en liten høytidelighet ombord for de to som ble borte i brottsjøene.
Dagen etter, på tirsdag, kom den russiske lastebåten "Novaja Semlja" opp til Kiberg for å hente det skibbrudne mannskapet tilbake til Murmansk. Men sjøen gikk ennå så høy at "Novaja Semlja" måtte gå til Bussesundet for å ankre opp der. I stedet gikk redningsskøyta "Tomas Fernley" til Kiberg og hentet mannskapt over til lasteskipet.

 
Forsøkte å berge Granata
 
Det sovjetiske redningsfartøyet "Komunar" kom like før 1. mai I 1958 til Kiberg for å gjøre et forsøk på å berge "Granata". Skipet hadde fått arbeidstillatelse for tolv dager, fra 1. mai. Mannskapene satte taljer i land og forsøkte å snu det havarerte skroget, slik at baugen ville bli liggende mot land. Deretter håpte man på å få tettet skroget, men under forutsetning at det gode været holdt seg. Det gjorde det tydeligvis ikke. For i en senere melding står det at "Komunar den påfølgende helga hadde ligget utenfor Vardø, i ly for været.
Det ble etter hvert var tydelig at "Granata" hadde fått så store skader at det var umulig å berge noe, annet enn maskinen og annet utstyr.

 
Russerne takket kibergsværingene
 

Trygt iland - Takket kibergsværingene
 
Sjefen for den russiske redningstjenesten og kapteinen på "Komunar" var 1. mai på land i kiberg. Under en tilstelning på samfunnshuset ble det overrakt gaver til noen av de som hadde vært med på redningen av mannskapet.
I følge avisreferater ser vi at Ruth Abrahamsen fikk et armbåndsur med inskripsjon. Oddny Johnsen, som var tolk, fikk et etui med tre sølvskjeer, tre gafler og tre teskjeer i sølv. Isvik fikk et lommeur med inskripsjon og følgende: Elmer Søderstrøm, Ridderseth, Arne Malin, Zakkarias Olsen og Einar Strige fikk hvert sitt armbåndsur med inskripsjon.
Det var fullt hus på samfunnshuset I Kiberg, under tilstelningen, der den russiske sjøkapteinen holdt en takketale på vegne av mannskapet fra "Granata".

 
 
Østhavet fikk et brev

 
Denne historien trykte Østhavet 11. juli 2002. Senere ble den gitt til avisa Polyarnie Pravda i Murmansk. Vi ønsket med det å prøve å finne overlevende eller pårørende til noen av mannskapet.

 
Svein Hågensen

 
Den 14. januar 2003 fikk redaksjonen en e-post fra en dame i Murmansk. Lidia Fedoricheva var datter til en av de to som omkom. Hun skrev en rørende historie om denne saken,
Hun skrev at hennes far ble funnet ved Fiskerhalvøya en måned etter forliset, av russiske grensevakter. Han ble identifisert ved hjelp av dokumenter og et bilde han hadde i lommen av Lidia, som da var ti år gammel. Liket ble bragt til Murmansk og begravet på en kirkegård der.
 
Lidia skrev at faren etterlot seg kone og to døtre.. senere har tre barnebarn og to oldebarn kommet til
Videre skrev hun i e-posten at hun bor i Murmansk, men at moren og den andre søsteren levde i Tombov-regionen lenger sør. Hennes mor var da blitt 93 år (i 2003) og var invalid og blind. Moren var så glad i mannen sin at hun aldri giftet seg igjen, Hun oppdro de to døtrene alene.
«for mange år siden gjorde nordmennene en stor innsats og reddet så mange sovjetiske sjøfolk. Jeg takker dem for det. Mitt ønske nå er, om det er mulig, å komme til Kiberg for å legge blomster på havet der min far omkom.»

 
Østhavet prøvde den gang å få virkeliggjort Lidias ønske om å markere 45-års minnet om forliset til «Granata». I Østhavet laget vi et program for dette, og Hermod Larsen som den gang satt i redningsselskapets styre, sa seg villig til å få ordnet det slik at en redningsskøyte kunne ta henne med ut til havaristedet. Vi søkte Barentssekretariatet om et tilskudd på 20. 000 kroner for å gjennomføre besøket. Men fikk dessverre avslag. Det var synd, for dette ville absolutt være i folk-til-folk samarbeidets ånd.